Her kommer en liten oppdatering fra oss.

Det går bra med oss i Albertville. Alle skoler og butikker er stengt, slik som i Norge. Vi har fått beskjed fra lærerne på språkskolen at de skal følge oss opp over nett og gi oss masse hjemmearbeid så vi skulle ikke bekymre oss for det. Det blir spennende å se hvordan det blir å studere hjemmefra mens alle ungene er hjemme framover. I går (16. mars) ble det innført tilnærmet portforbud i Frankrike. For oss innebærer det at vi kun får gå ut av leiligheten vår hvis vi skal handle nødvendig mat eller medisiner, -for å ta en joggetur eller for å «lufte» barna ved en gåtur i nabolaget. Vi følges godt opp med informasjon fra språkskolen vår og fra Normisjon. Det er sagt at dette vil vare i 15 dager framover. Det er mulig det blir lengre, men vi tar en dag om gangen og håper hverdagen kommer tilbake om ikke alt for lenge.

Normisjon sender de fleste misjonærer og utstasjonerte ansatte hjem til Norge. Vi har hatt kontakt med teamet vårt i Senegal de siste dagene. Hele teamet har blitt beordret hjem til Norge. Det har nok vært tungt for dem å plutselig skulle flytte tilbake til Norge. Det at alle utsendinger forlater Kedougou så plutselig blir nok også et hardt slag for arbeidet som er påbegynt der. Vi har bedt om å få bli her i Frankrike, og fått lov til det. De har et godt helsesystem her og selv om flytrafikk stenges så har vi bil som vi kan komme oss hjem med hvis det blir nødvendig. Vi føler oss trygge her, og vi har det bra her. Og hvis vi hadde dratt til Norge hadde vi nok ikke kommet oss tilbake til Albertville med det første. Kanskje ikke før til sommeren. Det hadde ødelagt så mye av det vi har jobbet med de siste 2 månedene. Barna begynner endelig å trives her, og vi har jobbet så mye med fransken og vil gjerne fortsette med det!

Silje og jeg trives veldig godt på språkskolen her i Albertville. Det er en kristen språkskole som er tilknyttet en menighet her i byen. Alle de andre studentene (ca.60 stk) er andre blivende misjonærer som også skal til fransktalende land i Afrika. Noen studenter er også nåværende misjonærer som tar ekstra språkstudier for å avvente situasjonen i landet de er utstasjonert i (f.eks. Burkina Faso der det er veldig urolig nå). Det er spennende og lærerikt å bli kjent med andre familier fra andre land som er i samme situasjon som oss. Det er et stort «læringspress» på skolen og lærerne krever mye av oss. Vi sitter stort sett med lekser fra ungene er i seng til vi legger oss selv. Det er krevende, men også gøy. For vi merker at vi har lært mye språk allerede!

Barna våre går på fransk skole og barnehage. Ylva går i barnehage tilknyttet språkskolen vår. Hun trives ganske godt sammen med de andre 0-2-åringene. Hun er ikke avhengig av språk ennå så hun trives nesten likeså godt som om barnehagetantene hadde snakket norsk! Einar går i fransk barnehage. Han er den av barna våre som er mest utilpass med at vi er her i Frankrike. Han strever med språket (selvfølgelig) og det er skummelt å være i barnehagen og å ikke forstå. Og det er vanskelig å fortelle han hvorfor vi er her i Albertville og hvor lenge vi skal bo her. Og det er vanskelig å svare han på når vi skal besøke huset vårt i Norge, -for tidsbegrepet er ikke helt på plass. Og han spør mange ganger om når vi skal hjem til huset vårt i Norge. Snorre var den vi var mest spente på før vi kom hit. Vi tenkte at han skulle synes det var veldig vanskelig å gå på fransk skole og ikke forstå noe. Men han har imponert oss skikkelig! Han går i første klasse og har fram til nå ikke skjønt noen ting. Han sier til oss at han kjeder seg mye på skolen. Han klager aldri over det, men han forstår at dette er noe vi må gjennom hvis vi skal lære oss fransk. Vi merker nå at språket hans er i ferd med å løsne litt. Smått om senn har han lært noen ord de siste ukene. Og han forteller at han har begynt å leke med andre barn i friminuttene. Så vi håper at det vil gå bra med han fremover og at han vil få noen venner på skolen.

Be gjerne for teamet i Senegal. For reisen deres hjem og omstilling til en ny hverdag i Norge. For at lokale folk som har blitt kjent med teamet, ikke skal glemme det de har fått høre om Jesus og at de fortsatt skal være nysgjerrige på å lære mer når teamet kan komme tilbake. For at Senegal og byen Kedougou ikke skal rammes så hardt av denne pandemien.

Be gjerne for barna våre, -at de skal oppleve trygghet og glede til tross for ny kultur, nytt språk og en ny hverdag.

Be gjerne for at vi skal kunne fortsette å lære språket og fortsette forberedelsene våre til Senegal.

Be gjerne for familien vår. Det er ekstra krevende å være familie og ektepar i en ny hverdag i Frankrike, men også særlig nå med mye usikkerhet framover. Be gjerne for at hverdagen skal komme tilbake om ikke alt for lenge.

Hils menigheten! Vi er glade for å ha dere i ryggen. Og vit at vi tenker og ber for dere også.

Hilsen Silje og Gunnar